Mannsdagen 2022

Jeg vet ikke helt når jeg ble en mann.

Det var nok en slags glidende overgang.

Jeg tror det er slik det er for mange menn.

Mann er ikke en tilstand som bare plutselig dukker opp.

Du blir ikke mann over natten,

det er en glidende overgang.

Da jeg ble født tenkte alle at jeg var en jente.

Etter jente følger kvinne

Før mann kommer gutt

Jeg ble en mann

Jeg vet ikke hvorfor.

Hvorfor er heller ikke et viktig spørsmål for meg.

Før var jeg en jente og nå er jeg en mann. 

Det viktige spørsmålet for meg er hvilken type mann jeg vil være.

Jeg vil være en mann som får lov å være mann, uten å ha vært gutt først. 

En mann som får lov til å være mann også når jeg forelsker meg i en annen mann, 

når jeg snakker høyt om at jeg har en livmorhals eller når jeg grin. 

Jeg vil være mann på en måte som føles ekte og ærligfor meg.

Jeg vil være en type mann som ikke trykker andre ned.

En mann som tør å være sårbar.

En mann som tar ansvar når jeg ser menn som trykker andre ned.

Jeg vil være en bra mann. 

Det er lettere sagt enn gjort. 

Det er fortsatt alt for vanskelig for menn å bryte med normer 

og å si ifra til andre menn uten å miste sosial status.

Rommet for å være mann er for trangt og vi har for mye å tape. 

Jeg klarer ikke alltid å skille mellom hva jeg gjør fordi jeg har lyst og hva jeg gjør fordi det forventes av meg,

fordi jeg må være mann på en gitt måte. 

Jenter som er tøffe som barn blir ofte møtt med applaus, mens gutter som er myke blir møtt med hets. 

Folk har mer negative holdninger til skeive menn enn til skeive kvinner.

De har mer negative holdninger til det de oppfatter som «menn i dameklær» enn til det de oppfatter som «damer i mannsklær». 

Vi lever i et samfunn som verdsetter maskulinitet høyt. 

Så høyt at et hvert utrykk for femininitet blir latterliggjort. 

Til og med når vi forsøker å ta avstand fra giftig maskulinitet så gjør vi det ved å feminisere eller latterliggjøre dem som utøver denne maskuliniteten

Som når vi sier at macho cishet menn bare er homofobe eller misogynistiske fordi de er usikre på egen seksualitet, eller at de ikke får pult eller at de sikkert har liten tiss. 

Vi gjør akkurat det samme.

vi utøver den samme giftige maskuliniteten vi kritiser dem for. 

Vi går med på et premiss om at femininitet er dårlig. 

Vi får ikke bukt med giftig maskulinitet ved å utøve den selv. 

Du får ikke macho menn med på laget ved å latterliggjøre dem. 

Maskulinitet har høy status i vårt samfunn.

Jeg har blitt forstått som maskulin kvinne 

og som feminin mann. 

Jeg anbefaler ingen av delene, men det er fortsatt tydelig for meg at maskulinitet blir verdsatt høyt i vårt samfunn

og at det å være mann blir verdsatt høyt i vårt samfunn. 

Du gjør lurest i å være en hvit ciskjønna heterofil og maskulin mann. 

Menn har privilegier, på gruppenivå, men menn er ikke bare menn. 

Vi er også svarte, brune, homofile, funkiser, skeive, feminine, transkjønna, migranter, sexarbeidere, rusbrukere og offer for vold og seksualisert vold. 

Ingen mann er bare en mann, men de fleste menn får alltid være mann. 

Statusen min som mann er noe andre kan ta fra meg

Det gjør maskuliniteten min mer sårbar enn mange andre sin.

Om en mann som er født med penis gjør noe feminint så får han kanskje høre at han er femi (som om det var noe dårlig) 

eller at han er homo (som om det var noe dårlig), 

mens jeg risikerer å bli fratatt selve retten til å være mann.

Det er ubehagelig og det gjør nok at jeg ikke alltid uttrykker meg som jeg helst vil.

Jeg tror andre menn også kan kjenne på det samme. En slags frykt for å feile som mann, en frykt for å bli kalt femi eller homo. 

Selv om vi er femi eller homo, eller når vi veit at det jo ikke er negativt å være det. 

Fortsatt er vi redde. 

Det er hardt å innrømme at noe så hardt som selve maskuliniteten ikke alltid bare er hard.

For noen fremstår det som rart at jeg kan oppleve å være mann, når jeg aldri har vært en gutt. Folk spør meg ofte hvordan jeg kan være sikker på at jeg er mann. 

Hvordan kan noen som helst være sikre på at de er menn? 

For meg er det helt opplagt at jeg er mann, nettopp fordi jeg ble kalt jente i mange år.

Jeg har faktisk prøvd å være noe annet enn mann og det funka dårlig meg. 

Det er over 15 år siden jeg kom ut som mann. Nå er jeg 35 og rimelig trygg i meg selv, og i konseptet mann. Slik har det ikke alltid vært og om jeg kunne møtt meg selv som 20 åring er det noen ting jeg gjerne skulle fortalt meg selv:

– Du er en mann fordi det føles sånn ut inni deg

Du trenger ingen andre til å fortelle deg at du er mann. 

 

– Ikke ta avstand fra det å være kvinne ved å være nedlatende mot kvinner.

 

– Alle menn har forskjellige kropper, du må ikke ha penis eller være 180cm høy for å være en mann.

 

– Du har lov til å elske kroppen din, selv om den ikke er en typisk mannekropp.

 

– Det som gjør vondt nå går over og jeg lover at du kommer ut på andre siden som en mann det er verdt å respektere. 

 

 

Og til alle andre menn:

Ikke le når folk drar en vits om homofile.

Si ifra når kompisen din er utagerende rasist. 

Ikke vær stille når en mann snakker om hvor full den dama han hadde sex med i helga var.

Si ifra når menn snakker ned andre mennsmaskulinitet. 

Si ifra, de fleste er enige med deg.

Vær den mannen som tør.

Det er noen ganger vanskelig å være mann. 

Det blir ikke lettere av at samfunnet ikke oppfordrer menn til å snakke om det som er vanskelig. 

Noen menn blir vanskelige å ha med å gjøre

av at det er så vanskelig å snakke om hvor vanskelig det er å være mann.

Snakk med disse mennene. 

Jeg vet ikke når vi ble menn

Det var en slags glidende overgang

Jeg vet ikke når vi ble så dårlige menn

Det var vel også en slags glidende overgang

Hvorfor lytter vi ikke til kvinner?

Hvorfor tenker vi at «homo» er et skjellsord?

Hvorfor klemmer vi ikke hverandre?

Hvorfor forsvarer vi menn som seksuelt trakasserer andre?

Hvorfor prøver vi ikke å være bedre menn?

Du blir ikke en bra mann over natten

Det er en glidende overgang

Hva slags mann har du lyst til å være?